Der de trosser folkelig masseoppoisjon mot en militær eskalering som truer total krig med Russland planlegger London og Paris en storskala bakkeintervensjon i Ukraina. Disse planene, diskutert bak befolkningens rygg, truer ikke bare med å provosere fram en atomkrig mellom Europa og Russland. De innebærer dype angrep på arbeiderklassen for å finansiere oppbyggingen av europeiske militære styrker.

I en artikkel med tittelen «Diskussioner om å sende europeiske tropper til Ukraina gjenopptatt», rapporterte den franske avisa Le Monde mandag: «Paris og London utelukker ikke å lede en militær koalisjon i Ukraina.» Avisa refererte en britisk militær kilde for å si: «Det pågår diskusjoner mellom Storbritannia og Frankrike om forsvarssamarbeid, spesielt med sikte på å skape en hard kjerne av allierte i Europa, fokusert på Ukraina og breiere europeisk sikkerhet.»

Dette fulgte samtaler på høyt nivå mellom London og Paris, etter at Ukraina lanserte langtrekkende angrep på Russland med britiske Storm Shadow-missiler. Frankrikes utenriksminister Jean-Noël Barrot fortalte BBC at Frankrike hadde autorisert Ukraina til å skyte franske SCALP-missiler på Russland i «selvforsvar», selv om han nektet å si hvorvidt SCALP-missiler hadde blitt brukt til å bombe Russland. Spurt om Frankrike ville sende sin hær til Ukraina, sa Barrot: «Vi forkaster ikke noe alternativ.»

Barrot forlangte at europeiske land måtte massivt øke deres forsvarsutgifter. «Vi må selvfølgelig bruke mer hvis vi vil gjøre mer, og jeg mener vi må møte disse nye utfordringene.»

Disse planene gjør det klart at NATO-imperialistmaktene drar verden inn i en tredje verdenskrig. Selv om det ikke umiddelbart provoserer fram en atomkrig med Russland, vil det også utløse en bitter konfrontasjon med den europeiske arbeiderklassen. President Emmanuel Macron finansierte hans siste vesentlige økning av Frankrikes militærbudsjett i fjor ved å uthule pensjonene. Han påla disse kuttene ved dekret, uten en parlamentarisk avstemming, og beordret opprørspolitiet til å angripe massestreiker og protester, der han til slutt baserte seg på Frankrikes korrupte fagforeningsbyråkratier for å få kalt av kampen.

Det å finne de milliarder av pund og euro som trengs for å forberede de britiske, franske og andre europeiske militærene for en væpnet konfrontasjon med Russland i Ukraina ville kreve ytterligere dype sosiale angrep på europeiske arbeidere.

Le Monde sa det franske militærkontraktørforetaket Défense Conseil International (DCI), som er 55 prosent statseid, planlegger å utplassere sine styrker til Ukraina: «DCI består av 80 prosent av eks-militært personell, og vil være beredt til å fortsette å trene ukrainske soldater i Ukraina, slik det allerede gjør i Frankrike og Polen. Om nødvendig kan det også vedlikeholde fransk militærutstyr sendt til Kyiv. For dette formål har DCI blitt kontaktet av Babcock, dets britiske motstykke som allerede er til stede i Ukraina, for å dele sistnevntes lokale fasiliteter.»

Elie Tenenbaum, en strateg ved tankesmia Det franske instituttet for internasjonale relasjoner, L’Institut français des relations internationales (IFRI), sa til Le Monde at Frankrike også vurderer «andre modeller». Dette betyr, skrev Le Monde, planer om «å sende konvensjonelle tropper til Ukraina, i tilfelle en våpenhvileavtale, for å garantere landets sikkerhet og Russlands overholdelse av våpenhvilen». Disse troppene, sa han, ville bli «plassert i det østlige Ukraina», på grensa til Russland.

Slike planer møter overveldende folkelig opposisjon, framfor alt i arbeiderklassen. Tidligere i år fant en Eurasia Group-meningsmåling at 91 prosent av amerikanere og 89 prosent av vesteuropeere er imot en NATO-bakkeintervensjon inn i Ukraina. Ikke desto mindre, de europeiske imperialistmaktene går fram med nettopp slike planer.

Le Monde presenterte en nøye renset versjon av diskusjoner i europeiske styringskretser om krigen med Russland og Trumps valg som amerikansk president. Trump har gjentatte ganger sagt han ønsker å trappe ned USAs militære støtte til Ukraina. De europeiske maktene, for deres del, oppfordrer til å utarbeide en avtale med Trump basert på å eskalere deres egen militære involvering.

De ulike planene for Ukraina som sirkulerer blant Trumps rådgivere, ifølge en rapport i Wall Street Journal, «involverer at Kyiv lover ikke å bli med i NATO på minst 20 år. I bytte vil USA fortsette å pumpe Ukraina fullt av våpen for å avskrekke et framtidig russisk angrep. Under den planen ville frontlinja i all hovedsak låses fast og begge parter ville gå med på en 800 miles demilitarisert sone.»

«Vi kan bidra med trening og annen støtte, men kanonløpet kommer til å bli europeisk,» refererte Journal et medlem av Trumps overgangsteam for å si. «Vi sender ikke amerikanske menn og kvinner for å opprettholde fred i Ukraina. Og vi betaler ikke for det. Få polakkene, tyskerne, britene og franskmennene til å gjøre det.»

Argumentet at en slik politikk vil besørge et varig grunnlag for fred i Ukraina har ingen som helst troverdighet. Kreml invaderte Ukraina for å hindre Ukraina fra å bli med i NATO, og det er ingen grunn til å tro at Russland ville godta en overenskomst der Kiev bare ville utsette sin beslutning om å tilslutte seg NATO-alliansen i to tiår. Breiere sett er imidlertid den europeiske eskaleringen i Ukraina knyttet til europeiske krigsplaner mot Russlands allierte, som Kina, Iran og Syria.

Slike kriger ville forhindre enhver sikker og varig fred på den russisk-ukrainske grensa og sannsynligvis provosere fram en eksplosiv eskalering av konflikten. Den franske militærkommandoen har faktisk gjort det klart, i en serie provoserende offentlige uttalelser de siste dagene, at den har som målsetting å delta i en global krigseskalering, for uavhengig å hevde franske imperialistinteresser.

Verden «vi formet» etter den kalde krigens slutt «faller fra hverandre», sa den franske hærens øverstkommanderende general Pierre Schill til franske offiserer i forrige uke i en tale ved Militærskolen, L’École militaire, i Paris. «Kontekstens ustabilitet tvinger oss til å tenke seriøst. Hvem vet hva vår rolle vil være i morgen i sikkerhetsgarantier som tilbys Ukraina eller Libanon? … Vårt mål er å intimidere, å bli fryktet.»

General Thierry Burkhard, stabssjef de franske væpnede styrker, sa til Le Figaro at Frankrike må være beredt til å sende tropper til Ukraina, Det nære Østen, Afrika og regionen Indo-Stillehavet, i tett samarbeid med NATO. «Alle disse kriseområdene har deres spesielle særtrekk, og det er ikke klart at vi skal prioritere det ene eller det andre. Vi må hanskes med alle disse teatrene. … Dette krever en global visjon, og framfor alt koordinerende handling med våre allierte. Ikke noe enkelt land kan håndtere disse krisene aleine.»

Slike trusler om global militær intervensjon ikke bare intensiverer konflikten mellom de europeiske imperialistmaktene og andre stormakter, men intensiverer også spenningene blant europeiske imperialistmakter, som to ganger i det tjuende århundre eksploderte ut i verdenskrig. Diskusjonen om europeisk intervensjon i Ukraina reiser faktisk umiddelbart spørsmålet om hvilke europeiske makter som skal kontrollere Ukrainas enorme mineral-, industri- og landbruksressurser.

Den franske hæren arbeider for tiden med planer som minimerer rollen til Tyskland, Europas dominerende økonomiske makt. Planer for en europeisk intervensjon i Ukraina «reiser spørsmålet om lederskapet av denne militærkoalisjonen. Tyskland framstår for tiden som betydelig svekket av sine innenrikspolitiske vanskeligheter,» skrev Le Monde der avisa refererte IFRIs Tenenbaum: «Frankrike og Storbritannia, Europas eneste to atomvåpenmakter, vil derfor spille en sentral rolle. De baltiske statene, Polen og de skandinaviske landene synes også å være essensielle kandidater.»

Uansett hvilke rivaliserende invasjonsplaner som blir diskutert i europeiske styringskretser, de understreker at kapitalistmedia har markedsført Ukraina-krigen til offentligheten basert på hykleri og falske forstillelser. Det er ikke en krig for å beskytte ukrainsk uavhengighet fra Russland. Det er snarere en krig, framfor alt drevet av imperialistmaktene, for å bestemme hvordan Ukrainas økonomi skal bli oppdelt mellom stormaktene.

For å unngå en ytterligere katastrofal eskalering av krigen må arbeiderklassen i Frankrike, Storbritannia, over hele Europa og internasjonalt, varsles om disse farene, og det må bygges en internasjonal sosialistbevegelse i arbeiderklassen mot imperialistkrig.