Fransk regjering på randen av kollaps over avstemming på 2025-budsjett

Den franske statsministeren Michel Barniers regjering, innstallert etter valget i juli 2024, henger i en tynn tråd midt under tiltakende konflikter innen styringseliten om hans sparebudsjett for 2025. Tirsdag kveld gikk Barnier i beste sendetid på TF1-nyhetene og truet med å presse sitt budsjett gjennom uten avstemming i parlamentet, ved å bruke konstitusjonens Artikkel 49.3. Han advarte om «flere turbulenser i finansmarkedene» dersom Nasjonalforsamlingen skulle reagerer med å stemme for mistillit og felle hans regjering.

Frankrikes nye statsminister Michel Barnier ser i kamera under overleveringsseremonien i Paris, torsdag 5. september 2024. [AP Photo/Stephane de Sakutin]

Jean-Luc Mélenchons valgkoalisjon Den nye folkefronten, Nouveau Front populaire (NFP), og Marine Le Pens høyreekstreme parti Nasjonal samling, Rassamblement national (RN), har begge truet med å fremme et mistillitsvotum mot regjeringen over budsjettet, som pålegger € 40 milliarder i sosiale nedskjæringer. Den franske staten er allerede teknisk i strid med loven: den må godkjenne et budsjett hvert år innen 1. oktober, hvilket den ikke har klart. Men dersom NFP og RN begge stemmer for mistillitt mot regjeringen, kan det føre til den enestående situasjonen der Frankrike ikke har noe budsjett når året 2025 begynner.

Trygde-budsjettet for 2025 skal presenteres den 2. desember, 2024-budsjettet for årets slutt den 4. desember og hele 2025-budsjettet den 18. desember. I hvert tilfelle kan et mistillitsvotum mot Barnier-regjeringen holdes i Nasjonalforsamlingen to dager seinere.

Fellingen av Barniers regjering ville i seg selv ikke stoppe den franske og europeiske kapitalismens nedadgående spiral av innstramminger og krig. Frankrikes parlamentariske partier søker ikke å gi uttrykk for massemisnøyen med den etablerte orden. Barniers nedskjæringer er snarere ikke lenger dype nok til å tilfredsstille borgerskapet. En bitter debatt utspiller seg innen styringsklassen om hvordan den skal rekalibrere sin politikk der den forbereder seg, før heller enn seinere, for eksplosive konflikter med arbeiderklassen.

Etter Trumps seier i det amerikanske presidentvalget er fransk imperialisme på krigsstien mot Russland og mot arbeiderklassen hjemme. Trumps team truer med å kutte svimlende $ 2 billioner av de amerikanske statsutleggene og kansellere amerikansk militærhjelp til Ukraina for krig med Russland. Franske toppdiplomater har oppordret til å bombe Russland med franske SCALP-missiler og sende franske bakketropper til Ukraina for å slås mot den russiske hæren.

Å bevæpne det franske militæret for total krig med Russland og holde fransk kapitalisme økonomisk konkurransedyktig, samtidig med angrepet Trump forbereder mot amerikanske arbeidere, vil kreve en massiv plyndring av finansielle ressurser fra den franske arbeiderklassen til fordel for hæren og bankene.

I stedet er styringkretser stadig mer misfornøyde med Barniers budsjett og endringsutkastene som er foreslått av statsrådene og Nasjonalforsamlingens parlamentariske underkomitéer. Medlemmer av Mélenchons NFP, den høyreekstreme innenriksministeren Bruno Retaileau og ledere av høyreorienterte regjeringspartier som Laurent Wauquiez fra Republikanerne, Les Républicains (LR), har alle intervenert for å eliminere utgiftskutt og posere som folkets venner.

«Målene for 2025-budsjettkuttene mangler i økende grad ambisjoner,» skrev Le Monde i forrige uke. «Dersom den går med på kravene fra den ene eller den andre personen, og slipper tak i € 500 millioner her, € 1 eller € 2 milliarder der, kan regjeringen da holde seg til sitt opprinnelige mål om å løse budsjettunderskuddet? … Finansmarkedene, som allerede tviler sterkt på det annonserte fokuset på innstramminger, kan når som helst straffe Frankrike ved kraftig å heve rentene.»

Charles Sitzenstuhl, en parlamentsrepresentant for Macrons parti Renaissance, klaget: «Mens Michel Barnier hevdet budsjettunderskuddet hovedsakelig ville slettes ved å kutte utlegg og litt ved å øke skattene, viser hver dag som går det motsatte: Vi forbereder budsjettstimulans som en venstreorientert regjering.»

Etter hvert som denne misnøyen har vokst innen borgerskapet endret Le Pen til slutt hennes stilling til Barnier. Da Barniers minoritetsregjering opprinnelig ble dannet lovet Le Pen og RN å støtte regjeringens innstrammingsagenda, å stemme for tiltakene i Nasjonalforsamlinge og besørge den et fungerende parlamentarisk flertall.

Men den 20. november, da NFP-medlemmer som inkluderte den Mélenchon-allierte Eric Coquerel oppfordret til et mistillitsvotum mot Barniers regjering for å straffe den for dens politikk for innstramminger, snudde Le Pen 180 grader og sa hun kunne støtte et mistillitsvotum mot Barnier. Hun sa til RTL radio: «Vi vil ikke akseptere ytterligere reduksjoner av det franske folkets kjøpekraft. Det er ei rød linje for oss. Krysses den røde linja stemmer vi for mistillit.»

Le Pen publiserte tirsdag en spalte i Le Figaro, der hun forsvarte truslene om å felle Barnier og blokkere budsjettet. Dette, hevdet hun utroverdig, ville ikke ha noen store konsekvenser: «Selv om regjeringen blir felt, skatter vil bli samlet inn, embetsfunksjonærer vil bli betalt, pensjoner vil bli utbetalt og helsekostnader vil bli refundert. Alt den felte regjeringen måtte gjøre ville være å stemme, i egenskap av å være en ivaretaker, for en spesiell lov som tillater som et minimum fortsatt anvendelse av 2024-budsjettet [inn i 2025], inntil en ny regjering framkommer og et formelt budsjett er vedtatt.»

Utsiktene til en avstemming fra vesentlige deler av NFP og RN som kan felle Barnier har intensivert fraksjonskampen innen det politiske etablissementet.

Mens NFP-leder Jean-Luc Mélenchon fører kampanje for et mistillitsvotum mot Barnier og spår hans regjering vil falle «mellom 18. og 21. desember», er andre NFP-tjenestepersoner imot dette. Tidligere statsminister Bernard Cazeneuve fra big business Sosialistpartiet (PS) uttalte at å felle Barnier «risikerer et stort sprang inn i ei regjeringskrise». Han oppfordret «alle demokratiske politiske krefter» til å være «gjennomtenkte nok til å samles» for å støtte Barnier.

Det er bemerkelsesverdig at blant dem som sprer rykter om regjeringens fall er dens titulære leder, president Emmanuel Macron. På et nylig møte i Elysée-presidentpalasset sa han til tjenestepersoner fra hans parti Renaissance: «Regjeringen vil falle. Hun [Marine Le Pen] vil på et visst tidspunkt stemme for mistillit, og det vil komme tidligere enn hva folk forventer.» Macron, sa disse tjenestepersonene til Le Parisien, mener «RN-parlamentarikere kan handle på hennes trusler de kommende dagene, under avstemmingene i Nasjonalforsamlingen på de forskjellige budsjettene.»

Debatten om det franske budsjettet er et karneval av politisk reaksjon. Verken de reaksjonære som støtter Barniers innstrammingsbudsjett, eller de borgerlige tilhengerne av hans parlamentariske utskyving representerer arbeidernes interesser.

Det er overveldende opposisjon blant arbeidere mot Gaza-genocidet, planer om total krig med Russland og innstrammingspolitikken for å finansiere en krigsøkonomi. Likevel finner ingen av disse synspunktene uttrykk i de parlamentariske partienes politikk, inkludert de som av kapitalistmedia promoteres som «venstre». For å sikre PS’ deltakelse i NFP sa Mélenchon han kastet «i elva» hans kritikk av Gaza-genocidet. Han inkluderte også reaksjonære bestemmelser i NFP-programmet som å øke midlene til opprørspolitiet og sende franske bakketropper til Ukraina.

Én ting er sikkert: Marine Le Pen vendte seg ikke mot Barnier basert på nasjonale kalkyler om hvordan å forsvare kjøpekraften til de franske fattige. Beslutningen om hvorvidt en regjering skal falle henger sammen med global imperialiststrategi. Å få ned Barnier uten å forberede arbeidere til også å motsette seg Le Pen og Trump er å avvæpne arbeiderklassen i møte med kapitalistreaksjon.

Dypt rotfestet masseopposisjon mot imperialisme vil bryte ut, før heller enn seinere, på begge sider av Atlanterhavet. Disse kampene kan imidlertid ikke føres på en nasjonal basis, under kontroll av korrupte organisasjoner som Frankrikes parlamentariske partier. Kampen for å stanse bevæpningen av Israel for genocid i Gaza, for å varsle arbeidere om faren for katastrofal eskalering av NATO-Russland-konflikten og få stoppet den krigen, og for å stoppe ytterligere sosiale nedskjæringer for å finansiere krig, krever byggingen av en internasjonal sosialistbevegelse i arbeiderklassen.

Loading