Den franske statsministeren Michel Barniers minoritetsregjering er på randen av kollaps. Dens manglende evne til å finne et parlamentarisk flertall for sitt 2025-budsjett, som sløyer sosiale utlegg for å avlede titalls milliarder til militæret og politiet, avslører dens mangel på enhver demokratisk legitimitet. En Elabe-rundspørring i går viste at et flertall av franskmennene ønsker at regjeringen skal falle, og to tredjedeler vil at president Emmanuel Macron skal fratre.

Kraften som må mobiliseres mot Macron-Barnier-regjeringen er arbeiderklassen. Det er overveldende folkelig motstand mot deres politikk for innstramminger, krig med Russland og støtte til Israels genocid i Gaza. Denne opposisjonen må finne uttrykk i forberedelsen og initieringen av en bevegelse av streiker og protester, med siktemål å få ned både Barnier og Macron.

Arbeidere og ungdom kan ikke overlate organiseringen av en slik kamp til Jean-Luc Mélenchons Nye folkefront, Nouveau Front populaire (NFP), og dens allierte i fagforeningsbyråkratiene. Etter å ha spilt den avgjørende rollen i å muliggjøre for Macron å innstallere Barnier-regjeringen etter 7. juli-valget, har NFP truet med å felle Barnier med et mistillitsvotum i Nasjonalforsamlingen mot ham. Etter at Marine Le Pens ytre høyre-parti Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), denne uka endret sin posisjon til å opponere mot Barnier, kan et slikt mistillitsvotum vedtas og bringe ham ned neste uke.

Mélenchon forbereder imidlertid ikke arbeiderne på de politiske oppgavene som Barniers fall vil innebære, men luller dem i søvn. Han mobiliserer ikke hans velgere mot NATOs missilangrep mot Russland som truer atomkrig eller planer om en fransk bakkeintervensjon i Ukraina. Han advarer heller ikke om at Trumps fascistprogram for global handelskrig, deportering av millioner av immigranter og multi-billion-dollar-angrep på sosiale programmer er en erklæring av global klassekrig mot arbeidere.

I stedet for å initiere en motoffensiv av arbeiderklassen hevder Mélenchon at Barniers fall vil løse disse anliggendene på et nasjonalt grunnlag, gjennom fred med Russland og en regjering støttet av Mélenchons eget parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI). Han har hevdet at Barnier vil falle for et mistillitsvotum i Nasjonalforsamlingen under den planlagte siste debatten om 2025-budsjettet. Han tilbyr imidlertid bare perspektivet å støtte den LFI-støttede finansdepartementbyråkratet Lucie Castets som statsminister i kommende regjeringssamtaler:

Michel Barniers regjering vil falle mellom 15. og 21. desember. Inntil statsoverhodet [dvs. Macron] bestemmer seg for å tre av, vil anliggendet være valget av en ny regjeringssjef. For LFI er og forblir Lucie Castets vår kandidat til denne stillingen.

Mélenchon kritiserte også Washingtons og Londons beslutning om å levere det ukrainske regimet missiler for å bombe Russland, da det skjærer på tvers av de raskt nærmende fredssamtalene han har spådd med Moskva:

To missiler skutt inn i dypet av Russland ble avskjært. Det er et vesentlig skritt i retning total krig. En absurd og kriminell strategi fra Biden-administrasjonen, som kommer på kanten av fredssamtaler mellom Ukraina og Russland. Er tilhengerne av en slik dårskap beredt til å lide gjengjeldelse?

Slike forenklede, nasjonale parlamentariske spådommer er fullstendig urealistiske. NFP støtter Castets, men det har et flertall og ikke en majoritet i Nasjonalforsamlingen, der pro-Macron og RN-representanter nå kan slå seg sammen for å blokkere Castets, som de gjorde i sommer. Og NATO forbereder ikke for fred med Russland. Ikke bare har Trump avstått fra å kritisere USA-Storbritannias missilangrep mot Russland, men Storbritannia og Frankrike forflytter seg for å implementere Macrons oppfordring om å sende bakketropper til Ukraina.

Arbeidere må advares: Mélenchon har en historikk for reaksjonær og stupid politikk som fører til katastrofe. Han dannet i år NFP-koalisjonen med big business Sosialistpartiet, Parti socialiste (PS), det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), De grønne, Les Verts (LV), og det pabloistiske middelklassepartiet Nytt antikapitalistisk parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA). I NFP-programmet sa Mélenchon seg enig i å støtte å sende franske tropper som «fredsbevarere» til Ukraina, styrke opprørspolitiet og etterretningstjenestene, og kastet kritikk av Gaza-genocidet «i elva», som han sa, for å få støtte fra PS.

Under valget trakk Mélenchon hundrevis av LFI-kandidater for å støtte PS eller pro-Macron-kandidater, og lovet at Macron-NFP-alliansen ville stoppe det ytre høyre.

Ved å underordne arbeidere til «de rikes president» oppnådde Mélenchon nøyaktig det motsatte. Han snudde ryggen til de 91 prosentene av franskmennene som motsetter seg pensjonskuttene Macron i fjor banket gjennom til tross for massestreiker, for å finansiere den franske militæroppbyggingen, og et tilsvarende massivt flertall som opponerer mot total krig med Russland. I stedet hjalp han til å få valgt hundrevis av pro-Macron eller PS-kandidater.

Etter valget reiv Macron deretter opp alliansen med Mélenchon, og installerte Barnier selv om NFP hadde vunnet flest stemmer. Uten en parlamentarisk majoritet for Barnier allierte Macron seg med ytre høyre-partiet RN, som initielt sa seg villig til ikke å stemme mot Barnier. NFP holdt i september én masseprotest mot denne travestien av demokrati, for deretter å overgi seg til Macron, Barnier og Le Pen.

Valget av Trump og krigseskaleringen driver nå fram en drakonisk, ytre høyre-omstrukturering av europeisk politikk. Den tyske regjeringen falt dagen etter Trumps valgseier. Trump har utnevnt Elon Musk, verdens rikeste mann, til å lede et kontor med oppgave å kutte $ 2 billioner i statlige utlegg. Der masseoppsigelser og fabrikknedleggelser tiltar i Europa begynte også finansmarkedene å spekulere i fransk statsgjeld, i frykt for at Barnier ikke får vedtatt et budsjett eller tilbakebetalt Frankrikes statsgjeld på $ 3 billioner.

Dette reiser brennende spørsmål for fransk imperialisme, der den avleder hundrevis av milliarder euro til krig og nedbetaling til bankene. Selv om fagforeningsbyråkratiene skammelig avbrøyt fjorårets massestreiker mot pensjonskutt vet de at de konfronterer eksplosiv opposisjon. Kan fransk politikk omstruktureres og skape forutsetninger for, eksempelvis, å utnevne Bernard Arnault, Frankrikes rikeste mann, til å drive et statskontor som Musks i Amerika, med oppgave å ødelegge pensjoner og helsevesen?

Denne uka, der disse anliggendene ble diskutert i styringskretser, trakk Le Pen plutselig RN-støtten til Barnier, og lovet å stemme med NFP for å få ham ned. Arbeidere kan ikke ha noen tillit til slike manøvrer. Le Pen setter ikke i gang en gjenfødsel av demokrati og fred. Det europeiske borgerskapet setter i gang den mest eksplosive konfrontasjonen med arbeiderklassen siden siste verdenskrig, for 80 år siden, da Le Pens politiske forfedre kollaborerte med nazistyret over Europa.

Det er bare én levedyktig politikk for arbeiderklassen i en slik situasjon. En massiv opprørsbevegelse må bygges i den europeiske og internasjonale arbeiderklassen, mot imperialistkrig, genocid, fascisme og kapitalistoligarkiet. En slik bevegelse krever byggingen av kamporganisasjoner direkte på grunnplanet, uavhengig av arbeiderbyråkratiene. Byråkratienes bankerotte nasjonale politiske orienteringer må ikke tillates å kvele arbeidernes kamper.

Arbeidere må avvise fabrikknedsleggelser og sosiale kutt rettferdiggjort av gjeldskriser og oppfordringer om å øke krigsutlegg. Mye av gjelda påløpt via redningspakker på flere billioner euro av statlige midler ble faktisk gitt til bankene og storselskaper av staten og fagforeningsbyråkratiene. Finansieringen av banker eller finansfolk, som spekulerer mot statsgjeld for å pålegge krig og sosiale angrep på befolkningen, må beslaglegges, og deres operasjoner må nasjonaliseres under arbeidernes kontroll.

En slik bevegelse kan bare bygges basert på et perspektiv om å overføre statsmakt til arbeideres kamporganisasjoner og erstatte den bankerotte kapitalistordenen med sosialisme, i Europa og internasjonalt.